Integrert kunstig intelligens i robotteknologi skaper enorme innovasjonsmuligheter i alt fra industrien til helse- og servicesektoren. Introduksjonen av kunstig intelligens i robotteknologi skaper også nye utfordringer for lovgivere og jurister, som må utvikle hensiktsmessige regler for etikette, sikkerhet, ansvar og databeskyttelse.
Med kunstig intelligens kan man drømme om muligheten for at kjøretøy kan bevege seg på egen hånd, noe som krever en spesiell tilnærming til regulering og standardisering av slik teknologi. Kunstig intelligens kan også brukes i industriroboter som kan utføre komplekse og farlige produksjonsprosesser, noe som øker både arbeidsproduktiviteten og arbeidssikkerheten. Medisinske roboter brukes til å utføre presisjonskirurgi, diagnostisering og pasientbehandling, noe som reiser spørsmål om ansvar og personvern. Det omfatter også dingser for hjemmepleie, utdanning og underholdning, der kunstig intelligens bidrar til å tilpasse robotenes funksjonalitet til brukernes behov og preferanser.
Roboter som bruker kunstig intelligens, behandler og lagrer ofte store mengder data, inkludert personopplysninger om brukerne. Disse opplysningene må beskyttes i samsvar med gjeldende lovgivning om personvern. Utformingen og driften av roboter som bruker kunstig intelligens, bør være basert på etiske standarder som unngår mulig misbruk og respekterer menneskerettighetene og -frihetene. Det bør utarbeides spesielle normer og standarder som definerer kravene til sikkerhet, effektivitet og pålitelighet for roboter med kunstig intelligens.
Kunstig intelligens i robotteknologi er et av de mest lovende områdene, der fremskrittene på en rekke områder kan komme til å endre selve essensen av menneskelig aktivitet. Samtidig er vellykket og trygg bruk av slik teknologi bare mulig under forutsetning av at det opprettes et adekvat juridisk rammeverk som regulerer bruken av kunstig intelligens, databeskyttelse og beskyttelse av menneskerettighetene, og at ansvaret for robotenes handlinger blir definert. Det vil kreve en felles innsats fra lovgivere, teknologiutviklere og samfunnet for å utvikle og iverksette dette rammeverket.
Kunstig intelligens – hva er det?
Kunstig intelligens (AI) er et underområde av informatikk som handler om å designe maskiner som kan gjøre ting, vanligvis ved hjelp av menneskelig intelligens. Nærmere bestemt er det et dataprograms eller en maskins evne til å tenke, lære og forbedre seg selv ut fra erfaring, læring (tilegne seg informasjon og regler for bruk av informasjonen), resonnering (trekke slutninger fra regler for å komme frem til omtrentlige eller sikre konklusjoner) og selvforbedring. AI – i maskinlæring – har særlig evnen til å lære uten eksplisitt programmering for å kunne utføre automatisk databehandling.
De viktigste AI-komponentene og -metodene omfatter
- Maskinlæring: Teknologier som gjør det mulig for datamaskiner å lære av data og komme med spådommer eller beslutninger basert på tidligere erfaringer.
- Dyp læring er en undergruppe av maskinlæring som består av svært komplekse nevrale nettverk med mange abstraksjonslag.
- Inspirasjonen til nevrale nettverk ligger i strukturen til den menneskelige hjernen, som etter å ha blitt trent på store datamengder er i stand til å lære og gjenkjenne mønstre.
- Ulike bruksområder for kunstig intelligens springer ut i følgende bransjer:
- Diagnostisering i helsevesenet, utarbeiding av personlige behandlingsplaner og håndtering av medisinske data.
- Finansielle tjenester – Automatisering av handel, risikostyring og oppdagelse av svindel.
- Bilindustrien – utvikling av autonome kjøretøy og førerassistansesystemer.
- Etiske og juridiske aspekter ved bruk av kunstig intelligens krever spesiell oppmerksomhet fordi det oppstår spørsmål om personvern, sikkerhet og ansvar for maskiners beslutninger. Dette forutsetter selvsagt at det utvikles et reelt lov- og regelverk som regulerer bruken av kunstig intelligens i samsvar med en trygg og effektiv anvendelse i samfunnets interesse.